Hvorfor jeg hater ordet 'kone'

Da Olivier og jeg satte oss sammen med bryllupsmesteren vår for å diskutere hva som ville bli sagt under seremonien , Jeg hadde en liste over ord som skulle unngås helt under talen hans: Det ville ikke være noen omtale av Gud (for så vidt jeg er bekymret for, er den fyren enda mindre sannsynlig enn julenissen), og ingen bruk av ord som 'adlyde', 'ære' eller noe av det 'helt til døden skilles' malarkey. En annen bestemmelse av meg? At da vi ble uttalt et ektepar til våre venner og familie, at vi ble kalt ' partnere i livet og kjærligheten . ' Ordene mann og kone var ikke på docket. Og for meg har de aldri vært det.

Det var et sted rundt 13 år (eller hvilken alder hver ung kvinnelig forfatter snubler over Sylvia Plath og innser at hun ikke er alene) at ordet 'kone' tok en sur vending for meg. Plaths skildring av ekteskapet, som en institusjon som virket som et asyl for de middelmådige og enkeltsinnede, var en felle som jeg ikke var interessert i å falle i. I likhet med Plath, 'Jeg ønsket forandring og spenning og å skyte av i alle retninger selv,' som, som hun sier, ikke er noe som lett blir lært når du faller inn i den 'uendelige sikkerhet' som følger med å være noens kone.

Jeg bestemte meg da for at ekteskapet ikke ville være noen form for oppdrag for meg, og at enhver baby jeg hadde ville bli født fra en skrivemaskin (langt mer romantisk enn en datamaskin, tror du ikke?). Hvert ord på disse hundrevis av sider ville være mitt virkelige kjærlighetsarbeid. Det var ruten jeg gikk.

For det første er det stygt - ikke bare i hva det betyr, men også i hvordan det høres ut. Si det høyt:Kone.

Men som jeg har skrevet før, Jeg ombestemte meg sakte men sikkert om ekteskap da jeg møtte Olivier - og, ja, jeg føler meg fortsatt litt som en utsolgt for det. Men mens Oliver kanskje har klart å få meg til å ombestemme meg om ekteskap, vil ordet kone definitivt ikke vinne meg når som helst snart.

Så hvorfor, kanskje du spør, hater jeg ordet kone så mye?

pitch perfekte acapella grupper

For det første er det stygt - ikke bare i hva det betyr, men også i hvordan det høres ut. Si det høyt:Kone.Det er definitivt nei 'kjellerdør,' og på en måte får munnen din til å føle at du ikke har fullført ordet. Den henger der, vanskelig, fordi F bare ikke er sterk nok til å forsegle avtalen. Enda viktigere, selvfølgelig, det er også den besittende naturen til måten vi bruker ord på: Jeg er ikke bare en kone; jeg ernoen andreskone. Jeg er kona til Olivier. I denne forbindelse hører jeg til ham, og han eier meg.

Jeg er ikke Oliviers eiendom. Jeg er partneren hans, kompisen hans og den første personen som ler av ham når han går inn i en vegg (som han faktisk gjør ganske ofte).

Etymologisk sett, hvis vi ser tilbake på mellomengelsk og gammelengelsk, er stavemåten til kone 'wif', som noen forskere mener er relatert til det tyske ordet 'kvinne, ”Og kan bare ha indoeuropeiske røtter i 'ghwībh, ' som betyr ' skam, også pudenda . ' Så en kone er noen som burde skamme seg? Nei takk.

Hvis vi ser på ordet kone i en historisk sammenheng, må vi også huske at det ble populært på en tid i historien da en mann hadde juridisk eierskap overaltom kona , helt ned til laken hun sov i om natten. Han var også innenfor sin lovlige rett til å slå henne, siden hun var hans eiendom. Som Gud selv fortalte Eva etter fallet , 'Din trang skal være til mannen din, og han skal herske over deg.'

Ordet kan rett og slett ikke skilles fra kjønnskonstruksjoner. Som Huffington Post-spaltist Lisa Belkin forklarer,

For mange århundrer siden var 'kone' synonymt med 'kvinne'. Du kan fremdeles finne rester av det i konstruksjonen av 'jordmor' eller 'fiskekone' ... Ordet fikk ikke betydningen som 'en gift kvinne' før en gang mellom tredje og tolvte århundre, gi eller ta, og det tok flere århundrer mer å romantisere stillingsbeskrivelsen slik at den inkluderer vokter av hjerte, ildsted og hjem.

Jeg tar også anledning til uttrykket 'mann og kone'. Ordet mann kommer vanligvis og tradisjonelt alltid først, noe som faller i tråd med Japansk ord for kone , Oku-san, som oversettes til 'person i ryggen.'

Jeg vil ikke stå bak min partner. Jeg vil stå ved hans side.

Jeg er ikke Oliviers eiendom. Jeg er partneren hans, kompisen hans og den første personen som ler av ham når han går inn i en vegg (som han faktisk gjør ganske ofte). Dette er ikke for å antyde at en kvinnes preferanse for ordet 'kone' er anti-feministisk på noen måte. Feminisme handler om retten til å velge, og jeg tar helt feil når jeg dikterer til andre kvinner hva de bør og ikke bør foretrekke.

hvordan du ser eldre ut

Faktisk innrømmer jeg at når jeg skriver om Olivier og ekteskapet mitt, bruker jeg av og til ordene 'kone' og 'mann' (så mye som det gjør meg vondt). Siden bestemor og alle andre ser ut til å tro at jeg snakker om en forretningskollega hver gang jeg omtaler Olivier som min partner, prøver jeg noen ganger å gjøre det så enkelt som mulig for folk å skille mellom de to.

Men til slutt foretrekker jeg å bare introdusere Oliver ved navnet hans i sosiale situasjoner - og be om at han gjør det samme for meg. Det er tross alt navnet hans, og hvis noen har spørsmål om hvem denne Olivier-personen er, tror jeg det blir mer enn klart i løpet av få minutter. Jeg er ganske hekta på fyren, og det er åpenbart at vi er sammen.

Vi trenger ikke et ord for å låse det - og det har vi aldri gjort.