Jeg ble pakket inn i min nettidentitet: opp- og nedturene av aktivisme i sosiale medier

I hennes forsideintervju i juni 2021 medVogue, Malala Yousafzai ble spurt om hennes tanker om hvordan aktivisme fungerer i det 21. århundre. Akkurat nå har vi assosiert aktivisme med tweets, forklarte hun. Det må endres, for Twitter er en helt annen verden. Utdanningsforkjemperen og nobelprisvinneren føler seg motløs over ideen om at aktivisme kan være drevet av klikk og forargelse i stedet for meningsfull, offline handling.

Mens Yousafzais holdning gir gjenklang, er det også klart at for millioner av mennesker over hele verden er nettaktivisme et avgjørende middel for å lære, vokse og koble seg sammen. Og for de som jobber som nettaktivister, gir det en sjanse til å løpe med ideene de føler lidenskap for. Ved å kaste lys over underrepresenterte saker og mennesker, kan nettaktivister fremme virtuelle samfunn, utfordre status quo og skape ekte, dyp endring.

Likevel må aktivister i sosiale medier hele tiden prøve å finne balansen mellom å holde seg til sine opprinnelige mål – spre budskap som er gode, ærlige og autentiske – og kjempe med trolling, forventninger og den skremmende trusselen fra såkalt avbryterkultur.

Jeg snakket med seks nettaktivister for å forstå hvordan det egentlig er å drive en sosial medieplattform med tusenvis av følgere. Noen klarte rett og slett ikke å håndtere det enorme presset og bestemte seg for å forlate, mens andre fortsatt ser potensialet til sosiale medier for å gjøre godt i verden.

Hvis jeg ikke postet, eksisterte jeg ikke

I en alder av 25 hadde Mimi Butlin levd med kroniske lidelser i fem år og kunne sjelden forlate huset. Isolert og misforstått av leger og venner var hun desperat etter å finne et fellesskap som forsto hva hun gikk gjennom. Så hun skapte det. Gjennom @cantgooutim_sick ​​utdannet hun sin stadig voksende følgerliste om misforståtte tilstander som fibromyalgi og lupus. Etter hvert fikk hun 20 000 følgere og ble snart omtalt i glansede magasiner som f.eks. Nåde og Kosmopolitisk og få kjendisfølgere inkludert Lena Dunham og Selma Blair.

Jeg begynte å knytte min egenverdi til følgere og likes. Det ble virkelig avhengighetsskapende og farlig.

Butlins konto ble imidlertid raskt en byrde. Jeg begynte å knytte min egenverdi til følgere og likes, forklarer hun. Det ble virkelig avhengighetsskapende og farlig. Ingen hadde tatt hensyn til meg før kontoen min, så jeg følte det som om jeg ikke eksisterte hvis jeg ikke postet. Jeg ble konstant engstelig og viklet inn i min nettidentitet. Jeg var ikke i den virkelige verden lenger.

Hun begynte å overtenke hvert innlegg, og følte at folk ventet på å snuble henne. Jeg skrev et innlegg [som] leste 'kronisk sykdom er et feministisk problem', og det vakte negativ oppmerksomhet og trolling. Folk trodde jeg utelot menn fra ligningen. Det var en forventning om å inkludere hvert eneste perspektiv i hvert innlegg, noe som ble veldig vanskelig. Jeg følte meg ikke sterk nok til å kjempe tilbake fra kritikken.

Andre steder på Instagram hadde Michelle Elman å gjøre med lignende problemer. Hun hadde begynt @scarrednotscared i 2015 for å introdusere diskusjoner om arr i kroppens positive samtale. Til å begynne med var det flott, men over tid følte Elman at hun utnyttet sitt eget traume. Jeg begynte å føle at jeg bare var en kropp, sier hun. Det er veldig vanskelig å gå videre fra en traumatisk fortid når du blir spurt om det hver dag. Hun opplevde også et enestående nivå av trolling etter at en TikToker hevdet at hennes eksperimentelle psykologigrad fra Bristol University var falsk. Jeg hadde 100 000 mennesker som bombarderte siden min, sier hun.

jodi arias liv i fengsel

Ute av stand til å takle presset tok begge kvinnene drastiske avgjørelser. Butlin slettet kontoen hennes to år etter oppstarten. Det har gått åtte måneder siden @cantgooutim_sick ​​la ned, og Butlin føler at en vekt har blitt løftet. Jeg har fått kontakt med meg selv, vennene mine og prioriteringene mine.

Elman, på den annen side, bestemte seg for å beholde kontoen hennes, men endret helt tilnærmingen hennes. Jeg innså at jeg ikke måtte fortsette å svare på spørsmål om traumet mitt. Hvis folk vil vite om operasjonene mine, kan de Google det. Hun driver fortsatt kontoen på 172 000, men bruker den utelukkende som en plattform for sin livscoachingvirksomhet, med mål om å gjøre personlig utvikling tilgjengelig for folk som ikke har råd til terapi.

Det er veldig vanskelig å gå videre fra en traumatisk fortid når du blir spurt om det hver dag.

Jeg tror ikke det er mulig å ha en helt solid mental helse og drive en sosial medieplattform, sier Elman, som nylig publiserte Gleden ved å være egoistisk . Det er ikke normalt å ha folks meninger og oppfatninger av deg konstant i ansiktet hver dag.

Elman ser etter unge aktivister. Jeg føler at det er min plikt å ta dem under mine vinger og si «bare i tilfelle du trenger noen når noen prøver å avbryte deg», sier hun. Da det først skjedde meg, hadde jeg ingen å snakke med, og det var veldig vanskelig. Venner som ikke er på Instagram forstår ikke hvordan det er å ha tusenvis av mennesker som kommer i din retning.

Det er en konstant justering, men jeg vil ikke slutte å snakke om disse problemene

Gina Martin, aktivisten som gjorde det straffbart i april 2019 at skjørtet ble overtrådt, forstår hvordan det er å bli misbrukt. Jeg kan se effekten det har hatt på meg, og det er ekte, sier Martin, forfatter av Vær forandringen . Det har vært øyeblikk etter at jeg har hatt dager med overgrep der jeg har gått i butikkene og måtte forlate fordi jeg var så paranoid at noen skulle skade meg. Hjernen min – eller hjernen vår – er ikke koblet til å kunne håndtere hundrevis av mennesker som trekker deg fra hverandre på en gang.

Hjernen min – eller hjernen vår – er ikke koblet til å kunne håndtere hundrevis av mennesker som trekker deg fra hverandre på en gang.

Martin, 28, ser en enorm verdi i å ta opp problemer på nettet, men noen ganger blir det for mye: Jeg føler at tusenvis av mennesker har brutt seg inn i huset mitt og bare roper ting til meg, ler hun. Enten det er noen som noen gang har hatt en tanke om kjønnsulikhet som sender meg 400-ords essays som ber meg forklare et 100 år gammelt konsept for dem, kvinner som åpner seg og deler historier om overgrep, eller tusenvis av meldinger om overgrep fordi jeg gjorde det. Ikke snakk om et spesifikt problem - det blir alt for mye å håndtere for én person.

Martin, som har fire andre jobber ved siden av å påvirke, må sette grenser for seg selv når hun driver sosiale medier – ellers tar plattformen over livet hennes. Jeg må ikke lese DM-ene mine og være utrolig streng med hvor mye jeg bruker telefonen, sier hun. Det er en konstant justering, men den dagen jeg slutter å snakke om disse problemene fordi det opprører mennene som gjør det, er dagen jeg dør.

Group Think & False Idols

Mikaela Loach , en miljø- og antirasismeaktivist, har også følt presset av å måtte ha en mening om alle saker i offentligheten.

Loach, som er vertYikes-podcastenmed Jo Becker, mener at vi alle kunne sjekket oss selv mer når vi bruker Instagram. Vi burde behandle ting en stund, i stedet for å være reaktive og legge ut noe. Hun innrømmer at hun la ut innhold i fjor sommer - under BLM-protestene - som hun mener ikke var så nyansert som hun ville ha ønsket. Det var informasjon om at jeg [postet] at jeg ikke hadde riktig kritisert eller tenkt nok på, sier hun. Det var ting jeg trodde folk ville høre.

Loach mener Instagram har et problem med gruppetenkning, med folk som unnlater å stille spørsmål ved enkeltpersoner som har feilinformerte eller farlige meninger fordi flertallet er enige med den personen. Vi kan holde individer, spesielt individer som har marginaliserte identiteter, på en så høy pidestall, forklarer hun. Det er dette å stikke av med identitetspolitikk som betyr at du ikke kan kritisere noen fordi de har en marginalisert identitet.

En dag våkner du og tenker:Tror jeg egentlig på det? Eller sa jeg det bare fordi jeg var redd for å bli kansellert?

Det er farlig, og jeg har definitivt falt i det, fortsetter hun, og legger til at det er avgjørende at vi bruker et kritisk blikk for alt vi leser. En dag våkner du og tenker:Tror jeg egentlig på det? Eller sa jeg det bare fordi jeg var redd for å bli kansellert?Vi må utfordre ting ... ellers vil vi ikke ha våre egne meninger om noe.

Infografikkdebatten

Instagram, fortsetter hun, er en visuell plattform som prioriterer den enkelte og gode kommunikatører. Mye av tiden handler det mindre om hva som blir sagt, men hvem som sier det og hvordan de fremstår. Dette betyr at de som gjør viktig arbeid bak kulissene – det vil si folk som lager tekopper eller lager plakater eller gir emosjonell støtte – blir etterlatt, sier Loach. På samme måte, fortsetter hun, er folk tiltrukket av visuelt tiltalende innhold, noe som betyr at dårlig undersøkt, men pen infografikk ofte blir viralt. Hvem som helst kan bruke Canva til å lage en grafikk, legger hun til. De har kanskje ikke undersøkt problemet ordentlig eller lagt ved noen kilder til det. Mikaela mener vi må granske hvem som står bak informasjonen. Vi må innse at personen som har flest følgere, ikke betyr at de er en gyldig kilde til informasjon eller forstår aktivisme mest. Mye av tiden er det bare det som passer inn i algoritmen.

Jeg har lært så mye av samfunnet - alt fra fettfobi til transproblemer til endometriose. ... Folk undervurderer kraften til en liten infografikk.

Jeg oppfordrer virkelig folk til å gå utover sosiale medier og virkelig dykke ned i sakene, sier hun. Det er så mange fantastiske bøker som har flere nyanser enn en Instagram-tekst på 2200 tegn.

hva som gjør bra sex

India Ysabel - en antirasismeaktivist - føler annerledes om infografikk. Selv om de erkjenner at sosiale medier ikke bør være en persons eneste informasjonskilde eller utløp for protest , Instagram kan være et kraftig pedagogisk verktøy, med infografikk i hjertet av læringen. Jeg har lært så mye fra samfunnet – alt fra fettfobi til transproblemer til endometriose – og jeg hører om tilstander som [jeg hadde] aldri hørt om før. Folk undervurderer kraften til en liten infografikk, sier de.

Bygg fellesskap og omfavn ufullkommenhet

For det meste ser Ysabel på Instagram som et positivt rom. Selv om kommentarseksjonen deres av og til kan bli en klynge av dårlige meninger og grusomme mennesker, har de befunnet seg i et utrolig fellesskap. Jeg er så glad for å være med, sier de. Alle er så hjelpsomme og ønsker å dele hverandres arbeid. Jeg er så spent på å komme meg ut av lockdown og faktisk møte disse menneskene.

Tolmeia Gregory , en 20 år gammel øko-aktivist og illustratør, har også et positivt forhold til nettområdet hennes. Jeg har vært veldig heldig fordi publikummet mitt er virkelig herlig, forteller Gregory, som har drevet en Instagram-plattform siden hun var 11 år gammel. Hun begynte som en moteblogger, men nå lammer hun administrerende direktører og uetiske motemerker med sære og eksentriske infografikk.

Gregory vil ikke at følgerne hennes skal idolisere henne eller tro at hun er en perfekt miljøforkjemper som aldri snubler og lever et karbonnøytralt liv. Åpenhet er derfor integrert: Hun legger ut bilder av sine flyreiser, for eksempel en transportmåte som bidrar med 2,4 % av de globale CO2-utslippene. Familien min bor i utlandet og jeg vil se dem, sier hun. Jeg snakker om disse tingene slik at folk vet at jeg er et menneske.

Jeg håper følgerne mine ikke stoler på meg: Enten det er å lese nyheter, bøker eller lytte til podcaster, bør jeg ikke være den eneste personen.

Gregory har imidlertid bestemt seg for å ta en pause fra Instagram i en måned. Jeg hadde kommet til dette punktet hvor jeg følte at jeg var forventet å dekke hvert emne under solen. Jeg ble en nyhetskilde. Sabbatsperioden, sier hun, var en tillitsøvelse. Jeg håper følgerne mine ikke stoler på meg: Enten det er å lese nyheter, bøker eller lytte til podcaster, bør jeg ikke være den eneste personen. Jeg stoler på at folk kommer tilbake og fortsatt vil nyte innholdet mitt når jeg kommer tilbake.

Hva vil fremtiden bringe for nettaktivisme?

Det er klart at alle aktivistene jeg snakket med ønsker å forandre verden til det bedre, men naturen til Instagram – en plattform som prioriterer det visuelle, mangler nyanser og gjør folk sårbare for trolling – kan gjøre det svært vanskelig å nå dette målet. Mange av disse aktivistene la ut med gode intensjoner, bare for å bli overveldet av en virtuell verden av toksisitet.

Martin mener svaret ligger i å revurdere forholdet ditt til sosiale nettsteder som Instagram. De er et godt introduksjonsrom for visse problemer, men ikke en bærekraftig form for aktivisme. Alt har en holdbarhet. Jeg tror det vil spise seg selv litt, forklarer hun og legger til at Instagram som standard er et sosialt valutaspill om tall. Grensen mellom 'å gjøre dette fordi det er den rette tingen å gjøre' og 'å gjøre dette slik at folk kan se at jeg er en god person' blir uklar.

Jo mer trendy og ambisiøs Instagram blir, sier Martins, jo mer vil vi innse at vi trenger langsommere, mer bevisste rom for disse diskusjonene. Hvor og når disse områdene vil materialisere seg, er imidlertid fortsatt opp til debatt.